Takk for sist, Karen Kaasa

“Satset  Larvik kommune og rådmann Speilberg på feil “hest” når Karen Kaasa ble ansatt som kommunalsjef i 2013?” skriver dagens gjesteblogger Arne Sandnes. 

Les hele innlegget under bildet. 


Foto: larvik.kommune.no

Takk for sist, Karen Kaasa.

De siste dagene har Karen Kaasa, kommunalsjefen for helse og omsorg, vært ute i hardt vær. Blant annet har Inger Johansen, fastlege og forsker, skrevet to kritisk leserinnlegg med fokus på Larvik helsehus  og mange fikk også med seg historien til Torgeir W. Skancke som opplevde å møte “Den kommunale muren”.

I lørdagens utgave av ØP motsier Kaasa kritikken, og forteller at de får mange hyggelige tilbakemeldinger og ros.

Men vet du hva, Karen Kaasa? Denne kritikken kommer faktisk ikke uten grunn. Du har mistet min tillit også. Du sitter som øverste leder med ansvar for omsorgstjenestene i Larvik kommune. Og jeg har gjentatte ganger prøvd å komme i dialog med deg for å fortelle deg hvordan pårørende og pasienter opplever tjenestene du har ansvaret for.

Jeg har gjort det for å muligens gjøre din organisasjon bedre. For avvik i en bedrift brukes faktisk til å gjøre både medarbeidere og ledere bedre! Det er mulig du anser tilbakemeldingene mine som unødvendige – for det er helt tydelig at du heller ønsker å fortsette å bygge en organisasjon under deg, der medarbeidere får munnkurv og lederne er “toppstyrte” – og livredde for å melde avvikene videre til deg.

Jeg ble kjent med Omsorgen i Larvik kommune i  2009 da min mor på 85 år fikk tildelt omsorgsbolig. Som pårørende var vi veldig takknemlig for dette. Hun ble også etterhvert avhengig av hjelp fra hjemmesykepleien siden hun ble gradvis dårligere. Etter diverse fall og brudd i ryggen ble hun pleietrengende og fikk innvilget fast plass på Tjølling sykehjem i 2014. Her ble hun i drøye 2 år, før hun til slutt sovnet inn på SIV i Tønsberg 5 mai i år.

I løpet av disse årene har jeg sett mye innen helsesektoren som er bra, men jeg har også opplevd mye som slett ikke går på skinner. Jeg har opplevd ledere som aldri skulle vært ansatt for å lede andre mennesker. Jeg har blitt kjent med fantastiske pleiere og sykepleiere som har omsorg for de gamle, men dessverre også møtt andre som aldri skulle jobbet i omsorgsyrket. 

I disse årene har jeg hatt møte med politikere i Omsorgskomiteen og fortalt dem om hvordan våre gamle har det. Det er jo tross alt politikerne som skal styre skuta i Omsorgen i vår kommune. På samtlige av møtene har jeg fått lovnader om at dette skal følges opp, og at de er skremt over hva de hører..

I februar i år, inviterte faktisk også kommunalsjef Karen Kaasa meg til et møte på Larvik Helsehus. Invitasjonen kom etter at jeg via mail, hadde meldt fra til henne om både ris og ros i forbindelse med hvordan ting har blitt håndtert innenfor omsorgssektoren i tiden min mor var pleiepasient. Disse mailene fikk også ordfører og rådmann kopier av.

Vi hadde et bra møte som varte i ca 2 timer. Jeg hadde forberedt meg godt, og kom med innspill på alt fra å bygge ny organisasjon, hvorfor sykefravær, “best i klassen”, avviksrapportering, åpenhetskultur og samhandlingsreformen. Du fikk overlevert mine innspill og lovet å ta dem med på ledermøte uken etter. Jeg var både overbevist om at jeg var blitt hørt, og lettet over din forståelse!

Men så ble det stille fra deg. I februar, mars og april etterlyste jeg en status fra deg etter møtet, samtidig som jeg etterspurte hvordan avviksrapporteringen foregår, og hvilke systemer vi som pårørende kan bruke. Men et svar på alt dette stod sannsynligvis ikke på prioriteringslista di denne våren.

Men så, etter gjentatte purringer, dukket plutselig dette svaret opp i innboksen min i starten av mai:

“Virksomhetsleder har fått dine tilbakemeldinger og følger opp dette. Det er nyttig og viktig for tilbakemeldinger fra pasienter og pårørende. Det er greit å bruke ordinære kanaler som pårørendemøter for å ta forhold knyttet til sykehjemmet.”

Karen Kaasa, det er på tide å få opp øynene.  All kritikken som hagler for tida – den kommer faktisk ikke uten grunn. 

Larvik, 13 juli 2016
Arne Sandnes

 

Les også artikkelen ” Når sykehjemmet svikter ” som sto på trykk i Aftenposten for noen dager siden.  

Les også den skremmende historien ,“Min mor opplevde et smertehelvete”, om datteren som kjempet for syn dødssyke mor for å få en plass på lindrende avdeling. 

Ta også en titt på Bøkebloggens innlegg “ Halvparten av sykehjemspasientene har en smertefull død”.

 

Kontakt oss gjerne på mail adresse : [email protected] hvis dere ikke ønsker å kommentere på blogg eller Facebook.

 

* Følg Bøkebloggen på Facebook *

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg